Treg vaksinering har blitt symbolet på dårlig koronapolitikk

KOMMENTAR: Tyskland ble tidligere fremhevet som best i klassen i håndtering av koronaviruset. Nå er tyskere flest misfornøyde. Hva har skjedd? Og er det egentlig grunn til misnøye?

Da koronaviruset erobret dagsordenen på starten av fjoråret, ble nasjonale forskjeller raskt gjenstand for allmenn interesse. Nysgjerrig leste man hvordan viruset utviklet seg rundt om i verden. Andre lands krisehåndtering ble forbildet å strebe etter, eller marerittet å avskrekkes fra.

Samtidig ble mer eller mindre presise stereotypier tatt i bruk for å forklare hvert lands skjebne. Kina fikk raskt kontroll på viruset fordi det var en autoritær stat som kunne bygge et sykehus på en uke. I Italia var dødstallene høye, fordi folk der er så gamle.

At Tyskland, det velfungerende og ordentlige landet, med fornuftige Angela Merkel i spissen, slapp unna med relativt lave dødstall, kom dermed ikke som en overraskelse.

For resten av verden, og ikke minst tyskere selv, fremsto Tyskland som skoleeksempelet.

Nå, ett år inn i pandemien, er situasjonen en annen. Hvis man tar utgangspunkt i statistikken, er Tyskland langt i fra verst i klassen. Likevel er det få tyskere igjen som er stolte av eget lands koronahåndtering og over halvparten av landets befolkning er kritiske til koronapolitikken.

Vaksinering i sneglefart

«Plötzlich Versager?» prydet nylig forsiden til Die Zeit, en av landets største aviser. «Plutselig taper?» var det retoriske spørsmålet som avisen stilte, i lys av landets trege vaksinering.

For mange tyskere har den trege vaksineringen blitt symbolet på landets  svake koronahåndtering.

I skrivende stund er rundt fire prosent av befolkningen vaksinert, litt over to prosent fått begge dosene. Eksemplene Israel, USA og Storbritannia blir stadig trukket frem. Sammenlignet med disse landene henger Tyskland langt bak.

At en rekke land i verden ikke en gang har begynt å vaksinere, er en mager trøst når Tysklands selvbilde som et ressurssterkt og handlekraftig land blir knust.

Med vantro ser tyskerne at briter og amerikanere, som gjennom Brexit og Trump-æraen for lengst har blitt stemplet som skakkjørte demokratier, seiler i fra Forbundsrepublikken i vaksineracet.

Skylder ikke på Brussel

Vaksinepolitikk er selvsagt ikke så enkelt som det kan se ut i tallene. Tyskland er, som Norge, knyttet til EUs felles vaksineprogram. At vaksineringen går sakte i Tyskland, er et resultat av europeisk politikk.

I forhold til det europeiske snittet, ligger Tyskland i rute. At EU-landene ligger bak Storbritannia og USA, henger sammen med en rekke faktorer, men i en situasjon der hver dag i lockdown koster samfunnet dyrt, fremstår det europeiske tempoet uheldig.

Den tyske offentligheten er selvfølgelig klar over det europeiske elementet i vaksinedebatten, men i stedet for å skylde på Brussel, betraktes den europeiske politikken som tett knyttet til landets egne avgjørelser.

For det første er man vel vitende om at Tyskland, som EUs mest folkerike stat og største økonomi, spiller en mektig rolle i europeisk politikk. EU handler sjelden i strid med Tysklands ønske.

Videre blir ikke Brussel oppfattet som en fjern elite med ukjente fjes, slik vi er vant med i Norge. Merkel og hennes ministere er stadig på besøk i EUs institusjoner. Dessuten er Europaparlamentet er godt besatt av tyske representanter.

Kanskje aller viktigst er det faktum at kommisjonspresident Ursula von der Leyen er en gammel kjenning fra tysk politikk. Den tidligere tyske forsvarsministeren kan i stor grad takke sitt nære forhold med Angela Merkel for at hun fikk jobben, og tyske medier betrakter ennå von der Leyen som en av deres egne.

En digitaliseringsrevolusjon?

Men misnøyen over koronahåndteringen begrunnes også med tilstanden på hjemmebane. Særlig pekes det på et velkjent tema i den tyske debatten: digitalisering. Eller snarere, landets mangel derav.

Digitalisering har nærmest blitt en floskel i tysk politikk. Slik man i Norge snakker om «den nye oljen», fremhever så å si alle tyske politikere og meningsbærere at landet må digitaliseres.

Dette er lett å forstå. Det tyske samfunnet er notorisk bakstreversk når det kommer til teknologi, være det seg i form av dårlig internettforbindelse, elendige nettsider eller overflod av skjemaer som må fylles ut på gammeldags vis.

Det man tidligere kun måtte himle litt med øynene av, har i en pandemi vist seg å være en betydelig hemsko.

Ikke bare har den generelle overgangen til digitale løsninger, som arbeidsplasser og klasserom har måttet finne seg til rette med, blitt betydelig vanskeligere å gjennomføre.

Også selve bekjempelsen av viruset har blitt rammet. At helsemyndighetene først på slutten av fjoråret gikk vekk fra fax for å overbringe smittetall, sier det meste.

Koronapandemien har bevist for alle at staten og landet generelt har et betydelig behov for en teknologisk oppgradering og ropene om endring har tiltatt i kraft. Sistemann ut i rekken er Ralph Brinkhaus, parlamentarisk leder for kristen-demokratene (CDU).

– Vi trenger en «århundrereform», kanskje til og med en revolusjon, ytret han nylig og siktet særlig til den dårlige digitaliseringen av statsvesenet.

Er kritikken velbegrunnet?

Det er viktig å ikke overtyde den tyske misnøyen med koronahåndteringen. Som resten av verden, er man for lengst lei av innstrammingene i samfunnet, og det er fristende å la frustrasjonen få utløp.

Dessuten er 2021 et “supervalgår” og det pågår en kamp om historien. Alle partiene ønsker å la deres versjon av koronapandemien bli den gjeldende. De fleste ser seg tjent med å kritisere den sittende regjeringen.

Men det er likevel fruktbart å ta utilfredsheten på alvor. Ikke bare illustrerer den generelle trekk i samfunnet, som for eksempel forholdet til Europa eller den digitale infrastrukturen. Den viser også at bildet sjelden er så svart-hvitt som det kunne fremstå i den tidlige inndelingen av koronaens vinnere og tapere. Også det velfungerende Tyskland har mye å ta tak i.

Foto: Corona Mask Mouth Guard – Free photo on Pixabay

Tobias Eid Barland

Tobias Eid Barland er skribent for tyskpolitikk.no. Han studerer historie og statsvitenskap ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg, og har tidligere bodd i Berlin. Tobias har også skrevet om Tyskland for nettstedet iEuropa.no.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: