Merkel og Macron vil hjelpe Europa med felles gjeld

Tyskland og Frankrike vil opprette et europeisk fond på 500 milliarder euro for å hjelpe hardt rammede medlemsland.

(tyskpolitikk.no): Mandag 18. mai kom beskjeden mange hadde håpet på, men som få hadde ventet.

I en felles pressekonferanse kunne Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Emmanuel Macron meddele at de to landene har blitt enige om et felles initiativ for å redde kriserammede europeiske økonomier.

Planen går ut på at EU etablerer et fond på 500 milliarder euro. Midlene skal hentes gjennom felles lån og utelukkende brukes på å hjelpe medlemslandene som er hardest rammet av koronakrisen.

Dermed ble to åpne og viktige spørsmål i den europeiske kampen mot koronakrisen besvart.

Hvem skal ta regningen?

Det mest grunnleggende har vært å finne ut av hvor mye penger som skal bevilges. Nå har Berlin og Paris kommet med et konkret forslag: 500 milliarder euro.

Men enda viktigere har det vært å fastslå hvordan det hele skal finansieres. Hvem skal ta regningen?

To løsninger har blitt diskutert. Enkelte av unionens mer velstående land, herunder Sverige og Danmark, mener at penger som deles ut, må betales tilbake senere, slik det for eksempel ble krevd av Hellas etter finanskrisen.

På den andre siden hevder land som Italia og Spania at å ta på seg mer gjeld ikke lar seg gjøre for deres allerede skakkjørte økonomier. De søreuropeiske landene ønsker heller at unionen tar på seg felles gjeld og dermed at de fattigere landene kan få nyte av de rikes gode kredittverdighet, og at sistnevnte i større grad betaler for førstnevnte.

Det er denne løsningen Merkel og Macron delvis går gode for nå.

Europeisk enighet gjenstår

At EUs to største økonomier er enige om en løsning betyr overhodet ikke at de resterende 25 landene er det.

Østerrikes forbundskansler Sebastian Kurz har allerede ytret sin skepsis til det fransk-tyske forslaget. På den andre siden kan hardt rammede sør-europeere – med rette – hevde at 500 milliarder euro er et for lavt beløp.

Hindrene virker dog overkommelige, om det så vil kreve forhandlinger. At Tyskland og Frankrike finner sammen spiller en stor rolle. Det er en kjensgjerning at fransk-tysk samarbeid har vært selve drivkraften for EUs utvikling tidligere.

Merkel og Tysklands etterlengtede svar

Fra utsiden ser mandagens enighet ut som en seier for franske Macron, som siden han ble valgt i 2017 har vært ivrig etter å lokke med seg Tyskland i hans planer for det fremtidige europeiske samarbeidet.

Angela Merkel har lenge blitt betraktet som og kritisert for å være en bremsekloss for viktige reformer i det europeiske samarbeidet. Die Kanzlerin er riktignok en politiker som går forsiktigere til verks enn reformivrige Emmanuel Macron, men det har først og fremst vært innenrikspolitiske hensyn som har holdt Merkel igjen.

Som leder for det konservative partiet i et land der budsjettbalanse blir prioritert høyt, har det vært vanskelig å komme ambisiøse planer om felles gjeld i møte.

At Merkel nå endelig griper hånden Macron så lenge har strakt ut, er et resultat av helt andre omstendigheter enn et plutselig samvittighetsskifte hos kansleren.

For det første har Tysklands solide håndtering av Koronakrisen styrket Merkels posisjon betraktelig. For bare noen måneder siden var hun i stor grad en lame duck og de potensielle etterfølgerne hyppigere å se i nyhetsbildet enn kansleren selv. Nå er søkelyset og tilliten tilbake hos Angela Merkel. At hun uansett er ferdig som kansler etter valget neste år gir dessuten Merkel friheten til å svi av politisk kapital nå.

Videre har det foregått et stemningsskifte i det tyske ordskiftet. Regjeringspartner SPD snakker høyere og høyere om mer tysk initiativ i europapolitikken. Utover det har De Grønne, et annet parti som ønsker et ivrigere Tyskland i EU, vokst betydelig på meningsmålingene. Selv om Merkel og Macrons plan allerede har møtt kritikk fra både konservative og liberale, er det lite trolig at forbundsdagen vil spenne ben på kanslerens forslag.

Tysklands egen forfatningsdomstol har paradoksalt nok også vært viktig for Merkels enighet med Macron. I en dom som sjokkerte mange pekte nemlig domstolen på konkrete juridiske problemer ved hvordan den europeiske sentralbanken har fungert under tidligere kriser. Med dette ble også grunnleggende problemstillinger knyttet til EU-domstolens og nasjonale domstolers betydning løftet.

Det er liten tvil om at Merkel enset behovet for å flytte vekten av krisehåndteringen fra sentralbankens til medlemslandenes skuldre, samt tilføre unionen en ny positiv giv, før det hele virkelig raknet.

Sist men ikke minst har koronakrisens unike karakter vært avgjørende for at tidligere uenigheter nå ser ut til å kunne løses opp. Det er vanskelig å argumentere mot behovet for solidaritet når land er blitt rammet svært ulikt av viruset. Dessuten er krisen så stor at den potensielt kan sprenge hele unionen. Det er få tjent med, aller minst Tyskland.

Når EU nå ligger an til å ta et avgjørende skritt for dens videre utvikling, er det igjen Tyskland som velger tid og sted.

Foto: Skjermdump https://www.youtube.com/watch?v=M6mgE5LgeEk

Tobias Eid Barland

Tobias Eid Barland er skribent for tyskpolitikk.no. Han studerer historie og statsvitenskap ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg, og har tidligere bodd i Berlin. Tobias har også skrevet om Tyskland for nettstedet iEuropa.no.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: