Hva skjedde egentlig i Thüringen?

Dette må du vite om det politiske jordskjelvet som fikk CDU-lederen til å trekke seg. 

(tyskpolitikk.no): Mandag 10. februar offentliggjorde Annegret Kramp-Karrenbauer at hun trekker seg som partileder for CDU (Christlich Demokratische Union), 14 fattige måneder etter at hun tok over etter Angela Merkel.

Beslutningen ble tatt i kjølvannet av den parlamentariske krisen i den tyske delstaten Thüringen, hvor CDU for første gang noen sinne stemte sammen med høyrepopulistene i AfD (Alternative für Deutschland) ved valg av regional regjering. 

Thüringen er en av 16 tyske delstater, og er en av delstatene som tilhørte DDR før gjenforeningen i 1990.

Hvordan kan det ha seg at et delstatsvalg vippet den mektige CDU-lederen av pinnen? Hvorfor stemte CDU sammen med AfD, og hva er egentlig så ille med det lyseblå fløypartiet? Hvorfor støttet ikke kristendemokratene Die Linke? Og hva skjer videre?

Vi gir deg svarene på det du lurer på om det politiske jordskjelvet i Thüringen.

Hvorfor måtte CDU-lederen gå?

Nå vel, det er nok en overdrivelse å si at Annegret Kramp-Karrenbauer måtte gå, og det er nok heller ikke riktig å si at kaoset i Thüringen alene var årsaken til at den kristendemokratiske partilederen valgte å trekke seg

AKK har slitt lenge. Det politiske jordskjelvet i Thüringen var den sagnomsuste dråpen som veltet glasset. 

Det siste året har vært preget av interne stridigheter i CDU, og av klønete utspill fra kvinnen som ble valgt til å erstatte allmektige Angela Merkel. Bedre har det heller ikke blitt av at samarbeidet med Merkel har surnet, takket være AKKs mislykkede forsøk på å distansere seg fra kanslerens politikk, og på å nå ut til partiets mer konservative medlemmer.

Etter at det parlamentariske kaoset i Thüringen var et faktum, forsøkte Kramp-Karrenbauer å sette de regionale kristendemokratene på rett kjøl, ved å tilrettelegge for nyvalg. Det klarte hun ikke. 

Kort tid etter kom Angela Merkel på banen, og klarte langt på vei det AKK ikke maktet.

Kramp-Karrenbauer fikk dermed nok et bevis på sine manglende lederevner, som utløste et latent ønske om å gi stafettpinnen videre til nestemann.

Les mer: Dette er favorittene til å ta over etter Kramp-Karrenbauer.

Hva skjedde egentlig i Thüringen?

Onsdag 5. februar valgte et flertall av representantene i delstatsparlamentet i Thüringen Thomas Kemmerich fra det liberale partiet FDP (Freie Demokratische Partei) til ny ministerpresident, som er termen som brukes på lederen av den regionale regjeringen.

Kemmerich ble valgt i tredje valgomgang, med støtte fra representantene i kristendemokratiske CDU og de radikale høyrepopulistene i AfD. Motkandidaten, Die Linkes Bodo Ramelow, som bare fikk støtte av SPD og miljøpartiet Die Grünen, satt vantro igjen i salen, med tårer i øynene.

For første gang noen sinne valgte kristendemokratene dermed å stemme på lag med det antidemokratiske fløypartiet som ble grunnlagt i 2013. Representantene fra CDU stemte på ingen måte for AfDs kandidat. Derimot valgte de å stemme på samme mann som AfD. 

I første og andre valgomgang, hvor det var krav om absolutt flertall, stemte AfD på sin egen kandidat. I Tredje valgomgang snudde derimot høyrepopulistene, og valgte å stille seg bak fridemokratenes mann, som dermed gikk av med seieren.

Det virker å  være temmelig opplagt at kristendemokratene var fullstendig klare over hva de drev med, og at representantene kunne regne med at AfD ville bytte preferanse i tredje valgrunde. Likevel valgte de å stemme på lag med AfD, fremfor å tolerere fem nye år med rødgrønt styre.

Les mer: Dette må du vite om tyske delstatsvalg.

Hvorfor ble det kaos?

Kaoset skyldes først og fremst AfDs politikk og holdninger, som ingen av de øvrige partiene i den tyske politikken kan identifisere seg med.

Siden partiet ble grunnlagt som en euro-skeptisk bevegelse i 2013, har organisasjonen utviklet seg til å bli et antidemokratisk, innvandringsfiendtlig, antifeministisk og klimaskeptisk parti, som sprer fake news og nekter å forholde seg til tradisjoner og kutymer i det politiske Tyskland.

Det hjelper ikke at flere av partiets fremtredende skikkelser har fortid i høyreradikale bevegelser og partier, som for eksempel Andreas Kalbitz, partiets leder i delstaten Brandenburg.

I Thüringen ledes AfD av radikale Björn Höcke, en mann som blant annet har uttalt at Holocaust-monumentet i Berlin er et “skammens monument”, og som til stadighet benytter seg av begreper og termer hentet fra nazistenes retorikk før og under den andre verdenskrig. 

I september 2019 avbrøt Höcke et intervju med statskanalen ZDF, etter å ha blitt konfrontert med at flere av hans partifeller ikke klarte å si om forskjellige sitater stammer fra Höcke eller Adolf Hitler.

Med delstatsvalg i gamle øst for øyet, herunder Thüringen, besluttet det kristendemokratiske landsmøtet i desember 2018 at partiet hverken skal samarbeide med Die Linke eller AfD på noen som helst måte. Onsdag 5. februar valgte CDUs representanter i Thüringen å gå på tvers av vedtaket, og utløste parlamentarisk krise.

Hvorfor støttet ikke kristendemokratene Die Linke?

I tillegg til store forskjeller i programfestet politikk, er CDUs aversjon mot sosialistene i Die Linke er historisk betinget.

Die Linke ble grunnlagt i 2007, som en sammensmelting av en utbrytergruppe i sosialdemokratiske SPD, og PDS (Partei des Demokratischen Sozialismus).

PDS er navnet til det sosialistiske partiet som ble bygd opp av ruinene til SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands), partiet som ledet DDR med jernhånd fra 1949 og frem til murens fall.

For kristendemokratene, som var det ledende konservative partiet i Vest-Tyskland i 40 år, har PDS, og senere Die Linke, fremstått som et antidemokratisk alternativ, med røtter i et forferdelig diktatur, som det ikke er mulig å samarbeide med.

Det hjelper heller ikke at flere av Die Linkes fremtredende skikkelser begynte sin politiske karriere I SED, før murens fall.

I tillegg er mange kristendemokrater svært kritiske til sosialistenes uteblivende oppgjør med egen fortid.

Ifølge magasinet Der Spiegel er Die Linke moderate i sin omtale av DDR og det SED-ledede diktaturet som styrte i gamle øst.

På sine nettsider er partiet gjennomgående selvkritiske, uten å gå i detalj. Det nevnes at det var en “eklatant mangel på demokrati” i DDR, og at “elementære menneskerettigheter” uteble. Samtidig påpekes det at styret må anses som et “legitimt forsøk” på å innføre en sosialistisk stat.

Dette er holdninger det er svært vanskelig for kristendemokratene å svelge. Selv om partilederen i Thüringen Bodo Ramelow anses som en svært moderat sosialist, uten tilknytning til SED og DDR, valgte CDU å heller stemme sammen med AfD, enn å se delstaten bli ledet av Die Linke i fem nye år.

Hva skjer i Thüringen nå?

Tre fattige dager etter at Thomas Kemmerich overraskende ble valgt, informerte samme mann at han trekker seg fra vervet som ministerpresident.

Inntil videre mangler derfor Thüringen regjering, og det snakkes om en regional parlamentarisk krise.

Selv om mange roper høyt om nyvalg, er det få av representantene i delstatsparlamentet i Erfurt som ønsker at velgerne skal gå til urnene på ny. 

For det første vil en slik prosess ta tid. Først må parlamentet oppløses. Den regionale grunnloven foreskriver deretter at det må gå 70 dager før det kan velges på nytt. Etter et eventuelt valg må det gå minimum 30 dager før parlamentet trer sammen. Først etter det, altså etter over 100 dager, vil det være mulig å velge en ny regjering, og en ny ministerpresident.

For det andre vil en ny runde med valgkamp koste penger, penger de fleste partiene ikke har.

Av den grunn er det mange representanter som foretrekker at det nåværende parlamentet enes om en kandidat til å erstatte Kemmerich. Og den naturlige kandidaten er nettopp Die Linkes Bodo Ramelow.

For tiden forhandles det knallhardt i Erfurt, først og fremst mellom de rød-rød-grønne og kristendemokratene i CDU. Et tenkelig alternativ er at sosialdemokratene i SPD og/eller miljøpartiet Die Grünen tar over ansvaret, med Die Linke og CDU som støttepartier.

Hva skjer i CDU?

Mandag 10. februar offentliggjorde Annegret Kramp-Karrenbauer at hun trekker seg som partileder for det kristendemokratiske partiet CDU. Samtidig kunngjorde AKK at hun ønsker å fortsette frem til sommeren, for å forberede valget av ny leder.

Det er bare landsmøtet som kan bestemme hvem som skal lede partiet, og etter planen avholdes neste landsmøte først mot slutten av året. Det er derimot mange som spekulerer i at landsmøtet vil bli fremskyndet, for å avklare lederspørsmålet raskere. Et alternativ er å avholde et ekstraordinært landsmøte, noe som kan gjøres i løpet av kort tid. 

Siste nytt er at Friedrich Merz offisielt har uttalt et ønske om å bli Tysklands neste kansler. Jens Spahn har også blitt mer konkret i sine uttalelser, mens Armin Laschet ikke røper mer enn at “tiden vil vise hva som skjer”. Du kan lese mer om de aktuelle kandidatene her. 

Det er verdt å merke seg at Annegret Kramp-Karrenbauer var temmelig klar på at arbeidsfordelingen mellom henne og Angela Merkel har vært langt fra optimal.

Kansleren står fortsatt ved sitt, og ønsker å sitte perioden ut. I så fall må den nyvalgte lederen forholde seg til Merkel i omlag ett år. Det er gode grunner til å tro at Friedrich Merz i alle fall vil være kritisk til å lede partiet uten å også lede landet.

Tiden vil vise om ledervalget i CDU også kan få konsenvenser for Angela Merkels politiske karriere, som uansett nærmer seg slutten med stormskritt. 

Foto: Björn Höcke (til høyre) gratulerer Thomas Kemmerich. Skerjmdump https://www.youtube.com/watch?v=a7f1eeQ1cZo&t=225s

Erik Rustad Markussen

Erik Rustad Markussen er redaktør for tyskpolitikk.no. Han er jurist, styremedlem i Rettspolitisk forening, og har tidligere vært praktikant ved den norske ambassaden i Berlin. Siden høsten 2018 har han skrevet om tysk politikk for Agenda magasin.

5 thoughts on “Hva skjedde egentlig i Thüringen?

  • 12/02/2020 at 23:06
    Permalink

    Takk for artikkelen.
    Når det gjelder beskrivelsen av partiet Linke, så kan jeg legge til at det er en forskjell mellom øst og vest. Mens partiet i øst sliter med røtter tilbake til SED-tida, så har partiet der tradisjonelt hatt stor oppslutning og også vært med på å ta ansvar gjennom delstakelse i diverse delstatsregjeringer. Det gjør at Linke i øst nok regnes for å være mer pragmatisk og folkelig der – og dermed lettere å samarbeide med (og for så vidt også vanskeligere å “komme unna”). Men ikke nok til at CDU foreløpig har villet samarbeide, tross flere formaninger også lenge før det skandaløse ministerpresidentvalget i forrige uke. I vest står partiet Linke svakere og består nok noe mer av politikere og tilhengere med et klarere venstre-standpunkt. Det gjør at et samarbeid mellom andre partier som SPD og Grüne i vest og på forbundsnivå er mer kontroversielt.

    Reply
  • Pingback:Etterlengtet valgseier for sosialdemokratene i Hamburg | Tyskpolitikk.no

  • Pingback:Høyreekstremisme i dårlige fåreklær | Tyskpolitikk.no

  • Pingback:Flørtet med AfD – havnet under sperregrensen | Tyskpolitikk.no

  • 29/02/2020 at 17:20
    Permalink

    Spennende lesing, tusen takk. Det er imidlertid en trist utvikling å følge.

    Reply

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: