Hva gjør egentlig den tyske forbundspresidenten?

Et symbol på at Tyskland har lært av tidligere feil. 

(tyskpolitikk.no): Forbundspresidenten er Forbundsrepublikken Tysklands statsoverhode. Embetets makt og oppgaver utgår dels fra den tyske grunnloven fra 1949, dels fra annen lov og dels fra sedvanerett.

Siden 19. mars 2017 har Frank-Walter Steinmeier vært Tysklands forbundspresident. Presidenten holder til i Schloss Bellevue i Tiergarten i Berlin.

Til forskjell fra presidentene i nabolandene Frankrike og Polen, har ikke forbundspresidenten i Tyskland noen utøvende makt.

De viktigste oppgavene til presidenten inkluderer å foreslå en forbundskansler for forbundsdagen, utnevne og avskjedige forbundskansleren, regjeringsmedlemmer og personer til andre høytstående embeter, å oppløse forbundsdagen, og å signere og kunngjøre lover vedtatt av forbundsdagen.

Oppgavene er i hovedsak for formaliteter å regne. Presidenten opptrer politisk uavhengig, og utfører de konstitusjonelle pliktene sine i tråd med grunnloven og sedvane.

For eksempel vil presidenten alltid peke på lederen for det største partiet, eller lederen for en koalisjon av partier, som kanslerkandidat, og ikke nødvendigvis på den politikeren eller det partiet presidenten personlig hadde foretrukket.

Forbundsdagen kan velge å forkaste presidentens kanslerkandidat, og foreslå sin egen kandidat som forbundskansleren er tvunget til å utnevne til kansler hvis kandidaten har støtten til et absolutt flertall i forbundsdagen. Det har aldri skjedd at forbundsdagen har forkastet presidentens kandidat.

Dessuten skal presidenten bare nekte å signere en lov hvis den kan være i strid med grunnloven. Videre kan forbundsdagen bare oppløses, og nyvalg utlyses, i situasjoner som er klart beskrevet i grunnloven.

Forbys å ta stilling til politiske saker

Presidenter har unnlatt å signere lover åtte ganger. Forbundsdagen er blitt oppløst tre ganger, men hver gang skjedde det på den sittende kanslerens initiativ ved at kansleren stilte kabinettspørsmål med et ønske om å tape og utløse nyvalg før valgperioden tok slutt.

Presidenten forbys å ta stilling til politiske saker, og holder seg unna den daglige politikken, og spesielt de sakene det er partipolitisk uenighet om. Distansen til politikken tillater presidenten å være en samlende figur for hele landet.

Forbudet mot innblanding i politikken er ikke nedfelt i grunnloven, men i forfatningstradisjonen. Presidentens nøytralitet er beskrevet av forfatningsdomstolen.

Forbundspresidentembetet står i kontrast til og er en reaksjon på rikspresidenten i Weimarrepublikken, som eksisterte fra 1918 til 1933. Sistnevnte var øverstkommanderende for riksforsvaret, og kunne blant annet vedta lover, utpeke og avsette rikskansleren, oppløse riksdagen, og tilsidesette grunnloven i krisesituasjoner.

På grunn av sin omfattende makt og rollen embetet i praksis fikk under de fastlåste parlamentariske situasjonene som preget Weimarrepublikken, ble rikspresidenten alternativt betegnet som en «erstatningskeiser».

Nettopp forbundspresidentens begrensede makt og i større grad seremonielle rolle i forhold til rikspresidenten, kan være en viktig årsak både til forbundsrepublikkens stabilitet og til tilliten til embetet.

Nyter stor tillit

Den enkelte forbundspresidenten kan være godt likt og ha stor tillit i folket. Imidlertid har tyskerne også stor tillit til presidenten som institusjon.

I en undersøkelse fra mai i år svarte 76 prosent av de spurte at de har stor eller veldig stor tillit til presidentembetet.

Presidenten er det eneste forfatningsorganet som består av kun én person, og ikke et kollegium.

Forbundspresidenten må ikke forveksles med forbundsdagspresidenten, som leder møtene til forbundsdagen.

Valgt indirekte av folket

På tross av tilliten til presidentembetet, kan 71 prosent av tyskerne tenke seg å velge presidenten sin selv ifølge en undersøkelse fra 2017.

Forbundspresidenten velges i dag av Tysklands forbundsforsamling, hvis eneste oppgave er å velge presidenten.

De 630 representantene i forbundsdagen utgjør halve forbundsforsamlingen. Den andre halvdelen av forsamlingen består av 630 representanter for de 16 delstatene i Tyskland, der folketallet til de respektive delstatene avgjør hvor mange representanter delstatsparlamentene får utnevne til forsamlingen.

Presidenten velges av totalt 1260 medlemmer av forbundsforsamlingen. Valget er hemmelig, og gjennomføres uten debatt. Presidenten velges med simpelt flertall i tredje valgomgang hvis ingen kandidat oppnår et absolutt flertall i første eller andre valgomgang.

Forbundspresidenten velges dermed ikke direkte av folket, men indirekte gjennom forbundsdagen og delstatsparlamentene, og sistnevntes representanter.

Ethvert medlem av forbundsforsamlingen kan nominere kandidater til presidentvervet. Enhver tysker som har stemmerett i forbundsdagsvalget, og er minst 40 år gammel, kan nomineres.

En president kan ikke tilhøre noen lovgivende myndighet eller regjering, eller ha noen styreverv eller annen lønnet stilling eller arbeid. Tradisjonelt har forbundspresidenten også satt et eventuelt partimedlemskap i ro.

Presidenten velges for perioder på fem år. En forbundspresident kan gjenvelges én gang.

En nyvalgt president avlegger en ed, og sverger å jobbe for folket og beskytte grunnloven.

Også i valgordningen skiller forbundspresidenten seg fra rikspresidenten i Weimarrepublikken. Sistnevnte ble valgt direkte av folket, og ble dessuten valgt for perioder på sju år.

Steinmeier valgt med 931 stemmer

Tysklands nåværende og 12. forbundskansler, Frank-Walter Steinmeier, er tidligere parlamentarisk leder i SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands), og var utenriksminister i Angela Merkels første og tredje regjering. Den tidligere SPD-politikeren ble valgt til Joachim Gaucks etterfølger som forbundspresident i 2017.

Steinmeier var den felles kandidaten til regjeringspartiene, bestående av Angela Merkels CDU (Christlich Demokratische Union), CSU (Christlich-Soziale Union) og SPD, og hadde dessuten den uttalte støtten til FDP (Freie Demokratische Partei) og die Grünen, som ikke nominerte egne kandidater.

Det var fire andre kandidater til stillingen, men på grunn av de fem partienes overveldende flertall i forbundsforsamlingen, var valget forutsigbart, og ble avgjort uten stor spenning. Steinmeier ble valgt med 931 stemmer, eller 74 prosent av stemmene, i første valgomgang.

Før valget hadde tyskerne et godt inntrykk av Steinmeier. 54 prosent av respondentene i en undersøkelse mente at politikeren ville være en like god eller bedre forbundspresident enn Gauck.

Har lært av historien

Selv om forbundspresidenten har stor oppslutning, er det i tysk debatt blitt påpekt at embetet strengt tatt ikke er en nødvendighet, for de få representasjonsoppgavene til presidenten kunne lett blitt delt mellom forbundskansleren, forbundsrådet og forbundsdagspresidenten. I tillegg vil lover som kan være grunnlovsstridige uansett prøves i den føderale forfatningsdomstolen.

Tilhengere av presidentembetet har svart at en av embetets styrker er nettopp at de oppgavene ikke ligger hos kollegier eller personer med makt, og at det bidrar til å gi en dyd og sjarm til representasjonen. Dessuten symboliserer embetet at Tyskland har lært av historien sin, og har fått nok av autokrater, diktatorer, konger og fyrster.

Det særegne valget i forbundsforsamlingen istedenfor et direkte valg i folket, er også en hensiktsmessig ordning som er mulig fordi statsoverhodet ikke har politisk makt. Samtidig som forsamlingen representerer hele bredden til det politiske spekteret, er ikke valget av forbundspresidenten preget av noen valgkamp, og presidenten kan lettere heve seg over politikken.

Skillet mellom symbolikken i forbundspresidentens oppgaver og den reelle makten, skal også motvirke populisme og utslag av plutselige stemningsskifter.

Suksessen til presidentembetet, tyder på at grunnlovens fedre og mødre i 1949 tok hensyn til svakhetene til både Weimarrepublikken og Nazi-Tyskland på en god måte.

Foto: https://www.flickr.com/photos/bundeswehrfoto/48635035516/

Erlend F. Aalbu

Erlend F. Aalbu er skribent for tyskpolitikk.no. Han var utvekslingsstudent ved Universität Mannheim i 2014 og praktikant ved Norsk-tysk handelskammer i 2015. Han er siviløkonom fra NHH og jobber til daglig med IT-løsninger i energibransjen.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: