Høyreekstremister i dårlige fåreklær

KOMMENTAR: Nok en gang rettes anklager mot fløypartiet Alternative für Deutschland etter høyreekstrem terror. Noe annet skulle bare mangle.

(tyskpolitikk.no): Sent på kvelden 19. februar rant hastemeldingene inn på tyske TV-skjermer. Den vesle byen Hanau i Hessen var rammet av et terrorangrep. Ni mennesker skutt og drept. Gjerningsmannen hadde i tillegg tatt sitt eget og sin mors liv. Tragedien var et faktum.

I de sjokkpregede timene som fulgte kom stadig mer informasjon frem. Åstedene var to vannpipe-barer, flere av ofrene hadde utenlandsk opphav. Den uunngåelige mistanken ble bekreftet av kansleren selv på en pressekonferanse:

Angrepet var høyreekstremt og rasistisk motivert.

Denne erkjennelsen har utløst en strøm av ytringer i det tyske ordskiftet. Ikke bare tar få land høyreekstremisme like alvorlig som Tyskland. De siste månedene har temaet blitt særlig hyppig behandlet på grunn av det kontroversielle ytre-høyrepartiet «Alternative für Deutschland».

Den politiske skandalen i Thüringen for noen uker siden, der AfD var utslagsgivende i valget av delstatens ministerpresident, er forrige, men ikke eneste gang partiet har pådratt seg kommentatorer og politikeres vrede.

AfD blir anklaget for å være rasistiske, demokratifiendtlige, nazistiske – rett og slett høyreekstreme. Dette er ikke grunnløse beskyldninger, til og med partiet selv innrømmer at det huser grunnlovsstridige krefter.

«Hatets politiske arm»

At mange gikk knallhardt ut mot fløypartiet i kjølvannet av terroren i Hanau, er med andre ord ikke overraskende.

 – Det var én som skjøt, men mange, derunder AfD, ga ham ammunisjon, uttalte sosialdemokratenes generalsekretær Lars Klingbeil, i overført betydning riktignok.

 – AfD er hatets politiske arm, var de Grønnes tidligere partileder Cem Özdemirs like metaforiske diagnose.

Det kreative ordvalget er ikke tilfeldig. Også etter skyteepisoden i Halle, for kun noen måneder siden, lød advarslene om at voldshandlingene hadde sine “åndelige brannstiftere” i AfD.

Klingbeil og Özdemir vil ikke gå i fella på samme måte som gutten som ropte ulv. Den fargerike retorikken er et forsøk på å nå gjennom til den tyske befolkningen og bedyre at ulven i parlamentet ennå finnes.

«En kampanje uten sidestykke»

Forutsigbart nok viser AfD lite tegn til selvransakelse utad. Alice Weidel, en av partiets toppkandidater ved valget i 2017, twitrer om en “vill kampanje, uten sidestykke i den tyske republikkens historie, som feier over landet etter en forferdelig berserkgang fra en åpenbart psykisk forstyrret galning”

Budskapet er det samme fra AfD-nestor Alexander Gauland, som snakker om et «uryddig forsøk fra de andre partiene på å instrumentalisere en slik grusom voldshandling» og understreker at det er snakk om én gal manns handling.

At partiet internt både anerkjenner forbrytelsens rasistiske motiv, samt bekymrer seg over at meningsmotstanderne faktisk greier å knytte partiet til terroren, betyr lite så lenge tonen utad er en annen.

Ordet «høyreekstremistisk» unngås systematisk

Riktignok er ikke Weidel og Gaulands indignasjon fullstendig uberettiget. I gjerningsmannens «manifest», publisert kort tid før angrepene fant sted, nevnes ikke Alternative für Deutschland en eneste gang. Men partiets reaksjon er påfallende.

I offentlige kanaler påpeker man konsekvent at det var snakk om en «Einzeltäter», altså én gjerningsmann. Ordet «høyreekstremistisk» unngås systematisk. Man kan nesten få inntrykk av at partiet ikke vil skitne til adjektivet.

Det er dette som gjør AfD til et problem som strekker seg forbi saklige uenigheter. Partiet forskyver den offentlige debatten i en svært gal retning.  Det blir løftet frem idéer og tatt i bruk ord, som ikke bare isolert sett er problematiske, men inviterer til gyselige slutninger.

To eksempler i lys av forrige ukes terrorangrep: Björn Höcke, AfDs kanskje mest kontroversielle samt profilerte politiker, forkynner flittig et narrativ, der den tyske befolkningens eksistens trues av innvandring. Höcke, hvis politiske synspunkter er slått fast som “fascistiske” av en offisiell domstol, finner vei til millioner av tyske ører med sitt parti som plattform.

Terroristen i Hanau sitt utpekte mål var to vannpipe-barer. Slike barer kjennetegnes av et klientell som ofte er av utenlandsk opphav. Ellers preger de bybildet med samme selvfølgelighet som en restaurant eller en kneipe.

Men AfD-politikere har åpenbart et problem med vannpipe-barer, de er blitt pekt på som “støykilder” og “helsetrusler”. Man skulle tro det var satire.

Men det var alvor. Og det var blodig alvor i Hanau, i to vannpipe-barer, der en mann dro Höckes idéer i sin egen perverterte retning. Man kan ikke rope ulv høyt nok.

Foto: skjermdump https://www.youtube.com/watch?v=i5npQF0e9h0

Tobias Eid Barland

Tobias Eid Barland er skribent for tyskpolitikk.no. Han studerer historie og statsvitenskap ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg, og har tidligere bodd i Berlin. Tobias har også skrevet om Tyskland for nettstedet iEuropa.no.

2 thoughts on “Høyreekstremister i dårlige fåreklær

  • 27/02/2020 at 00:00
    Permalink

    Bra analysert!

    Reply
    • 29/02/2020 at 11:03
      Permalink

      Hyggelig å høre, Einar!

      Reply

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: