„Holen Sie sich bitte eine Maske!“ – en stemningsrapport fra Freiburg

KOMMENTAR: Med maskeplikt og digital undervisning tar tyskerne fatt på hverdagen igjen.

FREIBURG IM BREISGAU(tyskpolitikk.no): Som tusener av andre utenlandsstudenter var jeg først usikker på hvor jeg skulle gjøre av meg. Dagene i mars da alt stengte var usikre tider, få visste hvor det bar. Jeg endte med å dra til Norge.

To måneder senere var en spesiell 17. mai nettopp tilbakelagt. Som student ved et tysk universitet visste jeg at semesteret snart startet. Meldinger tikket inn fra venner som var tilbake i byen og kunne fortelle at situasjonen var roligere, også der.

Tyskland seilte tidlig frem som et slags forbilde for hvordan et land skulle håndtere koronakrisen. Et høyt antall smittede – som var å forvente for et folkerikt land i smørøyet av Europas grenseoverskridende felleskap – har resultert i relativt få dødsfall.

Av rundt 200 000 smittede er under 10 000 døde, viser de ferskeste tallene. Men det var likevel med spenning i magen jeg forlot Norge og la på ferd mot kontinentet.

Hvor ble det av grensevaktene?

Det var en overraskende smal sak å slippe inn i landet. Dramatiske overskrifter om stengte grenser hadde gjort sitt inntrykk og jeg var klar til å gjøre alt jeg kunne for at de strenge vaktene skulle la meg passere. De nødvendige glosene var funnet frem og bevismaterialet i form av bo- og studentbevis var printet ut og lå lett tilgjengelig i ytterste lomme.

Men på flyplassen i Frankfurt ble jeg ikke møtt av annet enn et stykke papir som ble stukket i hånden min med delvis foreldet informasjon om nye virus-reglementer.

Nesten litt skuffet så jeg meg selv spasere inn i forbundsrepublikken uten hindring.

Ikke at en streng grensekontroll var særlig nødvendig. Den folketomme flyplassen vitnet om at det var ytterst få som var på reisefot.

Denne plutselige nedgangen i flytrafikk har ikke vært uten konsekvenser. Nylig måtte den tyske staten med betydelige summer for å forhindre at selveste Lufthansa knakk sammen økonomisk som følge av tapte inntekter.

Masker overalt

Togturen fra Frankfurt til Freiburg var stort sett som før, men med én synlig forskjell: Uansett om du skulle langt eller kort, satt i gruppe eller alene – munnbind måtte bæres. Jeg hadde riktignok stiftet bekjentskap med maskeplikten allerede på flyturen.

Men det jeg trodde var en kort affære mellom meg og masken, har vist seg å bli et vedvarende forhold de siste ukene. For det var ikke bare på fly og tog ansiktets nedre del måtte tildekkes. I matbutikken, på trikken, på biblioteket – maskepåbudet gjelder innendørs i alle offentlige rom.

Selv de få meterne fra restaurantens inngang til nærmeste hjørnebord må tilbakelegges iført maske – skjønt her ses det vanligvis gjennom fingrene. Klekkelige bøter på opptil 10.000 euro kan dog vente dem som trosser maskereglementet. I tillegg vanker det sosiale sanksjoner.

‘Holen Sie sich bitte eine Maske!’, lød det strengt fra en eldre dame på trikken i setet foran meg. Ordren var rettet mot en kvinne som satt med fjeset blottlagt. ‘Nicht für die Schönheit!’, la den eldre damen til, og så kvinnen fortumlet flytte lua opp mot munnen.

Det tyske maskepåbudet kan fremstå snodig for noen. I Norge har Folkehelseinstituttets eksperter vært lunkne til tanken på å påtvinge nordmenn bruk av munnbind. Men i Tyskland har die Maskenpflicht fått bred støtte.

Landets fremste virolog, Christian Drosten, samt Liverpool FCs trener og nybakte ligavinner, Jürgen Klopp, har omfavnet tiltaket.

Artikkelforfatteren på biblioteket. Foto: Tobias Eid Barland.

Slips og dress i videoforelesning

Da jeg var på plass i Freiburg skulle det nye semesteret endelig starte. Grunnet de tyske semestertidenes særegenhet var dette først i slutten av mai.

Det var på forhånd gitt beskjed om at undervisning skulle foregå digitalt dette semesteret, noe det var knyttet stor spenning til blant mine medelever.

I Tyskland har nemlig digitaliseringen frem til nå foregått i et langt mer varsomt tempo enn i Norge. Dette gjelder også universitetene og særlig de eldre, mer tradisjonstunge fakultetene har vært svært motvillige til å omfavne teknologiens muligheter.

Da jeg meldte meg på sommerens seminarer før jeg dro til Norge, gjorde jeg det ved å legge et utfylt A4-ark inn i en luke.

Men dette var før en pandemi hadde tvunget studentene ut av forelesningssalen og hjem til soverommet.

Det var uten tvil en noe humpete start. Professorer slet med å laste opp store videofiler og seminarledere så fortvilet gryende diskusjoner på Zoom svinne hen i dårlige internettforbindelser. Men den som tror tyskeres svakhet for det tradisjonelle gjør dem mindre fleksible, tar feil.

For det gikk. Raskt fikk professorene dreisen på den nye virkeligheten. Forelesningene ble etterhvert holdt med samme glød som før korona og henvisninger til «die Situation, die Sia ja alle kennen», ble gjort med en vits i ermet og uten tydelig oppgitthet.

En av universitetets mest respekterte historieprofessorer insisterer ennå på å stille i slips og dress i videoforelesningene, for å «vise at man opprettholder en viss kontinuitet».

Hverdagen er nå for alvor på vei tilbake. Enkelte nye lokale smitteutbrudd til tross – Tyskland har for lengst løftet den verste byrden av seg. Nå løftes blikket fremover. Fotballen er allerede ferdigspilt, men i maktens korridorer skjer det mye.

Angela Merkels tid ved roret er snart omme og Europas mektigste land skal få en ny sjef.

Så spørs det om tyskerne rekker å ta av seg maskene innen den tid.

Foto: Tobias Eid Barland. 

Tobias Eid Barland

Tobias Eid Barland er skribent for tyskpolitikk.no. Han studerer historie og statsvitenskap ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg, og har tidligere bodd i Berlin. Tobias har også skrevet om Tyskland for nettstedet iEuropa.no.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: