Gasskabel til besvær

Nordstream 2 blir en realitet. Kapasiteten til å føre gass direkte fra Russland til Tyskland dobles, men bak enigheten ligger det dyp splittelse. En forklaring.

(tyskpolitikk.no): På kysten av den lille byen Greifswald i Mecklenburg-Vorpommern, på grensen til Polen, er det stor aktivitet. Dersom en av stedets 50.000 innbyggere titter mot Østersjøen, vil han kunne se enorme skip som sakte beveger seg i retning Russland, med en stadig lengre hale, som sakte legger seg på havbunnen. Halen er hul og skal i løpet av året lede russisk gass fra Vyborg i Russland direkte inn til det tyske energimarkedet.

Den siste uken har byggingen av rørledningen, og vilkårene for å bruke den, vært gjenstand for intense forhandlinger i Paris, Berlin og Brüssel.

Som den siste tids debatt om strømpriser i Norge illustrerer, ønsker EU å etablere et felleseuropeisk energimarked. Etablering av felles marked krever felles regler, som er én av grunnene til at byggingen av en rørledning mellom Russland og Tyskland ikke alene kan avgjøres i Berlin og Moskva.

Men først litt om ukens mest omtalte rørledning og de ulike synspunktene på den.

”Good for business”

Byggingen av en rørledning for gass har lenge vært kontroversiell, og skillelinjene avdekker dype uenigheter ikke bare om europeisk gassforsyning, men også hvordan Europa forholder seg til Russland.

For tyskerne er det russiskiniterte prosjektet i all hovedsak god business. En rørledning i havet unngår avgifter og kostnader som løper når gass skal gjennom andre land på veien fra gasskraftverket til sluttbruker.

Under en pressekonferanse i Wiesbaden la næringsminister Peter Altmaier (CDU) vekt på at økt levering av russisk gass også er nødvendig i en overgangsperiode som følge av tyskernes valg om å legge ned både kullkraft- og atomkraftverk.

Like viktig som lavere kostnader og økt etterspørsel er også at en rørledning utenom øst-europeiske land er mindre eksponert for ringvirkninger av politisk ustablitet i forholdet mellom Russland og hennes naboer. Nettopp denne usikkerheten i forholdet til sentrale øst-europeiske land som Polen og Ukraina, er en viktig del av det økonomiske rasjonale for å bygge rørledningen.

Allerede i 2006 så tyskerne med tydelighet konsekvensene av økt spenning, den gang mellom Russland og Ukraina. Russland skrudde igjen oljekranene for å strupe Ukrainas økonomi, til dels ved å forhindre deres egen oljeforsyning, men også ved å begrense Ukrainas inntekter som transittland for russisk gass. Russlands valg påvirket også Tyskland, som opplevde at en viktig del av gasstilførselen deres stoppet opp.

Uten transittland unngår man altså både avgifter og politisk usikkerhet. Byggingen av den første rørledningen, Nordstream I, var derfor en løsning på utfordringene den politiske krisen mellom Russland og Ukraina avdekket.

Moderne Ostpolitik

I bakgrunnen av den rasjonelle, økonomiske tilnærmingen ligger det imidlertid også storpolitikk.Siden Willy Brandt tok initiativ til en ny tilnærming til Sovjet, med sin Ostpolitik, har de tyske sosialdemokratene vært stolte forkjempere for at Tysklands linje overfor russerne er mykere enn vesten forøvrig.

Gerhard Schröder (SPD) har brukt sin tid som ekskansler til å pleie forholdet til Russland, og er svært involvert i driften av rørledningen gjennom sitt verv som styreleder i selskapet som eier kablene.

Manuela Schwesig, ministerpresident i Mecklenburg-Vorpommern og nestleder i SPD, kjemper også hardt for en nytt sett med rørledninger. Dels fordi leggingen av kablene bringer arbeidsplasser til delstaten hennes, men også fordi en mykere tilnærming til russerne har solid støtte i de øst-tyske delstatene.

Sammen er Schröder og Schwesig illustrerende eksempler på holdningen blant en rekke tyske toppolitikere, som ser Tyskland som en brobygger mellom vest og øst. Også for tyskerne dreier byggingen av rørledningene seg altså om mer enn en god forretningsidé.

Skepsis i øst og vest

I Ukraina møtes byggingen av de nye rørledningen med stor motstand og dyp uro. For ukrainerne har Vest-Europas avhengighet av stabil gassleveranse over deres territorium vært for en sikkerhetsgaranti å regne. Dersom denne avhengigheten blir mindre, svekkes EUs interesse i den politiske stabiliteten i landet, og et trumfkort i Ukrainas forhandlinger om nær tilknytning til Unionen renner ut i sanden.

For Polen er situasjonen lignende, om enn ikke like alvorlig. For polakkene handler motstanden i første rekke om EUs avhengighet av russisk gass og fallende inntekter som følge av at gassen ikke når EU gjennom Polen.

I bakgrunnen lurer også USA. Amerikanerne har over lang tid vært skeptisk til økt russisk innflytelse over EUs politikk generelt, og da særlig energiavhengighet spesielt. Men også for amerikanerne handler dette også om økonomi og vern av egen eksport. For økt import av russisk gass, innebærer samtidig mindre import av amerikansk gass, som ikke kan konkurrere med russerne på pris.

Kompromiss i Brüssel

Utgangspunktet for denne ukens nyheter er altså behandlingen av reglene for den nye rørledningen i EU. Grunnen til at Unionen spiller en rolle i saken er altså at leveringen av gass påvirker det indre energimarkedet. Reguleringen av rørledningen er derfor en del av medlemsstatene forhandlinger om nytt gassdirektiv.

I disse forhandlingene antok tyskerne lenge at Frankrike stemte med dem i tråd med det som har vært en langvarig forståelse landene imellom, hvor Frankrike ivaretar de sør-europeiske landene, mens Tyskland ivaretar landene i øst. Siden Macron kom til makten har det imidlertid slått sprekker i enigheten. Frankrike gikk tidligere i uken offentlig ut mot Tysklands holdning, og støttet med det bekymringene til blant annet Polen. Et kompromiss var derfor nødvendig.

”Kompromisset”

Etter at blekket på den nye vennskapstraktaten mellom Frankrike og Tyskland knapt var størknet, og Macron og Merkels omfavnelser fortsatt var ferskt i minne, kom den første testen på om det er noe innhold i fornyelsen av vennskapstraktaten mellom landene som omtales som motoren i det europeiske samarbeidet.

Representanter for de to landene forhandlet gjennom uka og kunne på fredag presentere et kompromiss som ble akseptert av EUs øvrige medlemsstater.

Enigheten innebærer at Nordstream 2 som prosjekt blir realisert, men at driften av rørledningene skal underlegges EUs regelverk. Hvor begrensende EU-retten vil legge på driften av rørledningene er imidlertid uklart.

Et resultat som for noen er et eksempel på det unike samarbeidsklimaet mellom landene, mens andre viser til at det er nytt at Frankrike overhodet bryter fra tyskernes linje i et slikt spørsmål.

Siste ord er uansett ikke sagt. Nå går forslaget videre til behandling i EU-parlamentet, hvor motstanden mot økt avhengighet av russisk gass er enda større enn blant medlemsstatenes regjeringsrepresentanter som nå ble enige.

Akkurat hvem som kan si seg mest fornøyd med kompromisset er heller ikke uten videre klart. Men uker etter signeringen av Aachen-traktaten viser både Merkel og Macron til at avtalen høstet sine første frukter. Så vil tiden vise om det er en moden drue eller råtten tomat.

Foto: Nord Stream 2 / Axel Schmidt

Simon Torp

Simon Torp er skribent for tyskpolitikk.no. Til daglig arbeider han som utvalgssekretær. Simon har studert jus ved Universitetet i Oslo, og var i løpet av studiet på utveksling til LMU i München.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: