Eurobonds – hvorfor Tyskland ikke vil ha det

 Binde landene tettere sammen, og hjelpe de svakere økonomiene i EU? En sjanse Merkel ikke vil ta. 

(tyskpolitikk.no): Valget av den erklærte pro-europeiske Emmanuel Macron til fransk president våren 2017 revitaliserte debatten om reform av eurosamarbeidet.

Til det forestående Europavalget i slutten av mai har tyskeren, som er favoritt til å bli den neste president av EU-kommisjonen, den konservative Manfred Weber fra bayerske Christlich-Soziale Union (CSU), gjentatt den tyske skepsisen til ett av Macrons sentrale forslag: Innføringen av eurobonds.

Eurobonds forklart: Kollektivt garantert gjeld

En stat kan finansiere sine utgifter enten ved skatter og avgifter eller ved å ta opp lån. I sistnevnte tilfelle selger staten et gjeldsbrev (kalt statsobligasjon) til en investor for en sum penger, og garanterer med brevet at investoren  får samme sum tilbake med renter til et avtalt tidspunkt i fremtiden. Summen av alle lånene staten skal betale tilbake kalles ofte statsgjeld.

Land med sterke økonomier nyter stor tillit i finansmarkedene. Investorer har da tro på at de får pengene tilbake, og er villige til å akseptere lave rentesatser på sine utlån. For land med svake økonomier vil staten ha vansker med å hente penger fra finansmarkedene og må godta høye renter.

I dagens eurosone er det 19 land som deler valutaen euro, men hvert enkeltland styrer sine egne offentlige budsjetter, henter inn egne skatteinntekter og står til ansvar for sin respektive statsgjeld. Eurobonds vil endre på et slikt system.

I 2011 foreslo EU-kommisjonen å innføre ”stabilitetsobligasjoner” som skulle gjelde for alle eurosonen i fellesskap. Det vil si, et enkeltlands opptak av lån skulle garanteres av alle eurolandene kollektivt. Dermed vil all statsgjeld i eurosonen bli felles.

Ideen bak forslaget er at finansmarkedene stoler mer på en samlet eurosone enn enkelstater og dermed kan svake økonomier med lav vekst, gjeldtyngede regjeringer og dårlige lånemuligheter som Hellas, lettere få tilgang på penger.

En slik retning, med større grad av samlet europeisk økonomisk politikk, har Frankrike i spissen for de siste årene.

Macron: Eurobonds ikke programfestet, men likevel implisitt politikk

Dagens franske president gikk til valg på uttalt europavennlig politikk og appetitt for tettere økonomisk integrasjon i det europeiske samarbeidet. Eurobonds var ikke et eksplisitt kunngjort forslag, og den nå 41 år gamle beboeren av Elyséepalasset var ganske forundret da et politisk Tyskland i etterkant av valgseieren hans gikk så kraftig ut mot et påstått eurobonds-initiativ.

Likevel, Emmanuel Macron var økonomiminister under sosialistpartipresidenten Francois Hollande, en iherdig forkjemper for nettopp slike obligasjoner som del av løsningen på eurokrisen. Og i samme posisjon la Macron, sammen med daværende tyske motpart, sosialdemokraten Sigmar Gabriel, frem argumenter for en europeisk budsjettunion, hvor budsjettet skulle ha egne skatteinntekter og muligheter for lån.

Om man tar en macronsk budsjettunion på alvor, skriver økonomikommentator Wolfgang Münchau i Financial Times, vil gjeld og da en form for eurobonds være inkludert, ellers vil emn såkalt ”budsjettunion” bare være et medlemslandsfinansiert fond.

Dyrere for Tyskland som også frykter uorden i nasjonal budsjettpolitikk

Helt siden EU-kommisjonens forslag sirkulerte blant krisepregede statsledere, har forbundskansler Angela Merkel, sammen med sin beryktede (daværende) finansminister Wolfgang Schäuble, vært i opposisjon til kollektiv europeisk gjeld. EU-traktatenes bestemmelser og mangel på finanspolitisk union var Schäubles forklaringer den gang.

Tyskerne, med sin nøysomme Ordenspolitik, der kostbare offentlige budsjetter og gjeld er negativt ansett, frykter at billigere lån i finansmarkedene vil gi udisiplinerte regjeringer i svake økonomier dårlig insentiv til å prioritere nøkternt i budsjettene sine, og dermed lede andre lands politikere til et overforbruk i offentlig sektor.

I tillegg, tenker Berlins maktpersoner, vil eurosonens kollektive gjeldsbrev medføre en kostnadsøkning for Europas største økonomi. I dag nyter den tyske staten svært gode rentevilkår på egne gjeldsforpliktelser, fordi økonomien har gått godt og investorene rømmer fra risikopregede land til trygge plasseringer. Dermed senkes rentenivået på tyske statsobligasjoner og rentekostnadene på tysk statsgjeld reduseres kraftig. Slikt gir Bundestags politikere rom i sitt eget lands budsjett.

Dersom eurobonds faktisk ble en realitet, ville de svake økonomienes risiko pakkes inn i prisen finansmarkedene tilbyr stater for lån. Eurosonens nye, felles rente vil være lavere enn Hellas’ egen rente og høyere enn dagens tyske. Så ethvert statslån til finansiering av tyske skattebetaleres velferd vil koste mer.

Macron skal kjøpe seg troverdighet som reformator

Tysklands holdning til eurosonens utfordringer representerer ifølge Thomas Fricke i Der Spiegel et gammeldags syn på økonomi:

– German Lonelynomics, beskriver en kritisk kommentator det som: Hvert land må fikse seg selv.

En annen kritiker av Tysklands ”Nein” er nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, som mener at mer felles økonomisk politikk ledet an av eurobonds, er den eneste veien til triumf for euro-prosjektet.

Men president Macron tar tysk stahet og uvilje til etterretning og setter økonominister Macrons ønsker om utvikling av eurosamarbeidet på vent. Suksess med arbeidslivsreformer i eget hjemland skal kjøpe tillit hos den mektige naboen i nord-øst.

Foto: https://www.flickr.com/photos/euronews

Tevje Hetlelid

Masterstudent i samfunnsøkonomi bosatt i Berlin.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: