Den svarte nullens epoke

Dette er en noe bearbeidet tekst av et essay som først ble publisert i Klassekampen den 30. juni 2020.

En oktoberdag i Berlin. En gruppe mennesker, en mørk masse, har stilt seg opp på den åpne plassen foran Detlev-Rohwedder-Haus, arbeidsstedet stedet deres som ligger mellom Potsdamer Platz og Checkpoint Charlie. Gjennomtenkt og planlagt, slik de foretrekker, posisjonerer 300 byråkrater fra det føderale finansdepartementet seg foran fotografen, som stiller inn linsen, retter den nedover mot sitt motiv og gir sine direksjoner. Kledde i sort, men entusiastisk vinkende, smilende, stående om hverandre i en ellipse på høykant: Auf Wiedersehen, Herr Minister! hilser de sin avtroppende sjef. Det er 2017 og Wolfgang Schäubles siste dag som Tysklands finansminister. Formet, bokstavelig talt, som hans politiske prosjekt byr hans medarbeidere ham farvel: De utgjør en stor, svart null slik de står.  De har klart det; Tysklands budsjetter går i balanse, det er ingen røde tall blant deres prioriteringer, ingen underskudd å spore. Det er den svarte nullens epoke.

Et par år tidligere, våren 2015, befinner jeg meg som en noe desillusjonert økonomistudent i den tyske hovedstaden. Jeg forsøker å flykte fra teori, modeller og derivasjon, utledninger og mekanismer som fortsatt ikke klarer å rettferdiggjøre at en femdel av arbeidsstyrken i Spania går ledige.

Jeg leser tyske aviser og nyhetsmagasiner. Til å begynne med er de preget av bortgangen til Günter Grass; forfatteren med bart, pipe og skarp sosialkritikk snedig plassert blant hans lange leddsetninger. Jeg stifter bekjentskap med karakteren Oskar Metzerath fra mellomkrigstidens Gdansk, den kortvokste med blikktrommen, og et skråblikk på samtidens trender og bevegelser. For ethvert hykleri han fanger opp sine medborgere, gyver Oskar løs på instrumentet sitt i protest, slik en forfatter skal med sin penn.

Snart melder de tyske aviser og magasiner om David Camerons gjenvalg, og at den britiske statsministerens nabo, kansleren for skattekammeret, George Osbourne, dermed kan forlenge sitt opphold i Downing Street 11 og videreføre sitt økonomiske innsparingsprogram. Vi har bevitnet en finanskrise og lært oss begrepet austerity – den svarte nullens søsken. Nøysomhet var den nødvendige løsningen på en tids problemer.

Økonomisk politikk er brennhett og en økonomistudent må følge med. En stat har ulike metoder for å finansiere sine oppgaver: Staten eier og forvalter ressurser selv, pålegger alltid sine innbyggere visse skatter og avgifter, og kan likeledes ta opp lån og legge det til sin gjeld. Et gjeldsopptak er en prioritering og ofte fornuftig, da ulike aktører får plassert en del av sine sparemidler og staten kan gjennomføre sine prosjekter uten et for høyt skattetrykk, som på et visst punkt antas å redusere økonomisk aktivitet. Nøkkelen til å håndtere statsgjeld, er hvilke oppgaver og prosjekter det offentlige prioriterer.

Vi må noen år tilbake, til finanskrisen som startet i 2007. Finanskrisen var en boble drevet frem av kommersielle banker i jakten på profitt. Boblen sprakk da man innså at amerikanske låntakere ikke var i stand til å betjene lånene de var pådyttet. Bankene fikk selv problemer med å gjøre opp for seg og for å holde liv i det økonomiske systemet overtok skattebetalerne privat sektors gjeld og statsgjelden økte. Fra 2010 av begynte finansmarkedene å tvile på om søreuropeiske stater var kapable til en gang å betale tilbake det de skyldte, og stater i økonomisk krise fikk enda mer begrenset tilgang til nye lån. Kontinentets mest folkerike ble landet man så til fordi Tyskland var et kreditorland: Tyskerne eide store deler av Sør-Europas statsgjeld.

Dette var altså bakteppet da jeg sommeren 2015 spaserte i Berlins gater, blant aviser og magasiner, og eurokrisens håndtering igjen blusset opp, nå med to strake motsetninger på forsidene: Hvordan skulle den konservative Wolfgang Schäuble omgås sin nye greske kollega Yanis Varoufakis, professoren hentet inn av venstresidepartiet Syriza for å tale kreditorer til fornuft? Varoufakis argumenterte for gjeldslette, ny start og ba om politiske mekanismer som fordeler ressurser fra landene med handelsoverskudd til produktivitetsfremmende tiltak i landene med underskudd, ikke bare i boligbobler. Schäuble var avvisende.

Den tyske finansministeren tviholdt på den strenge linjen han hadde ført siden hans inntreden i 2009, og som han grunnga i Financial Times juni 2010 i teksten Maligned Germany is right to cut spending, i et forsøk på å imøtekomme internasjonal kritikk og press. Tyskland tenker langsiktig, skrev Schäuble i det åpne brevet, og presenterte to hovedelementer ved denne tenkningen: Frykten for ukontrollert prisvekst er historisk begrunnet i Tyskland og antatt å henge sammen med statlige overskridelser, samt landets synkende og aldrende befolkning. Penger tyskerne låner i dag, må færre arbeidstakere betale tilbake i morgen og det er uansvarlig, mente han. Redegjørelsen til Schäuble fremstod som en praktisk tilnærming til økonomisk politikk. Men en svart null er også et verdivalg.

Finanskrisen rettet søkelyset mot utøvelsen av makt som ligger i fagets analyseverktøy. I boken Crashed: How a Decade of Financial Crisis Changed the World beskriver historikeren Adam Tooze et Tyskland som under eurokrisen anser elendigheten som et resultat av statlig gjeldsforbruk over lenger tid. Som respons på nøden skal Tyskland derfor lede an langs veien til nøysomhet, noe Angela Merkel erklærer som et særlig ansvar for Tyskland. Forbundskansleren mener sågar det er umoralsk å bruke mye penger man ikke har tjent.

Men nøysomhetspolitikken oppstod ikke av seg selv på 2010-tallet. Det er heller ikke neoliberalisme, pur markedslogikk og skepsis til stat, skriver Mark Blyth i Austerity: The History of a Dangerous Idea. Ideene som formet dagens tyske økonomiske tenkning går langt tilbake, men finner sin form i Freiburg på 1930-tallet under innflytelsen til professorene Walter Eucken og Franz Böhm. Disse stiftet tiåret etter, i 1948, økonomitidsskriftet ORDO, og ga dermed den økonomiske tenkningen sitt navn: Ordoliberalisme. For ordoliberalisten er staten helt avgjørende for at markedet i det hele tatt skal fungere. Staten skal håndheve grunnleggende regler for næringslivet som samlet sett utgjør en slags konstitusjon til forsvar mot kartellvirksomhet. Staten skal være disiplinert, troverdig og ikke igangsette eksperimenter i sosiale forpliktelsers navn. Det er konkurranse, ikke etterspørsel, som driver økonomisk vekst. Ordoliberale begreper som rammebetingelser og Ordnungspolitik benyttes ofte i tysk politisk ordskifte også i dag.  Dermed, innenfor denne økonomiforståelsen, utviklet ideen om den sosiale markedsøkonomien seg: De mange små og store industrivirksomheter får gode betingelser, selger sine varer, helst til utlandet, og legger til rette for befolkningens velstand. For å klare dette må det offentlige etablere et sosialt sikkerhetsnett og organisere utdanning som svarer til næringslivets behov. Blyth påstår at ettersom den tyske modellen som helhet har prestert godt gjennom etterkrigstiden, har tyske økonomer fått sine oppfatninger bekreftet og deres selvforståelse er styrket.

De tre akademikerne Brunnermeier, James og Landau vektlegger de samme trekkene ved tyske økonomers verdensbilde og i The Euro and the Battle of Ideas gjør de rede for hvordan det synet har preget utformingen av europeisk økonomisk samarbeid. For Tyskland er det et gjennomgående trekk å tallfeste kriterier for sunn økonomisk styring; EUs medlemsland kan for eksempel egentlig ikke operere med et budsjettunderskudd større en tre prosent av landets økonomi. Tyske politikere pålegger attpåtil seg selv enda strengere regler og følger sin svarte null: Statsbudsjettet skal være i balanse og det skal ikke være statlig netto gjeldsopptak. Konkrete tall og regler skal virke disiplinerende, over tid besørge troverdighet og samtidig signalisere at privat sektor har ansvaret for velstand.

Dermed kontrasterer Tyskland seg til det de tre forfatterne formulerer som en fransk modell: Euroen skulle være en global valuta knyttet til et stort, tett økonomisk samarbeid som gjør billige lån tilgjengelig for offentlig initierte programmer. Derimot har Tyskland forholdt seg til euroen som et fastkursregime til stabilitet for deres egen industri. Det er bare såkalte strukturelle reformer som kan øke et lands verdiskaping.

I Berlins kiosker kunne jeg lese hvordan Wolfgang Schäuble mente Tyskland hadde gjennomført nødvendige, strukturelle reformer, og at det nå var Yanis Varoufakis’ oppgave å få det besørget i Hellas. Kunne en gresk politiker ta det tyske 90-tallet til inspirasjon?

Etter gjenforeningen mellom øst og vest i 1990 fikk sosialdemokraten og næringslivslederen Detlev Rohwedder ansvaret for privatiseringen av det gamle DDR. Utover tiåret, i møtet med globale verdikjeder og under trusselen av tapt konkurranseevne gikk det tyske arbeidslivet inn for lav reallønnsvekst i bytte mot arbeidsplasser. Deretter, på begynnelsen av 2000-tallet, stod sosialdemokraten Gerhard Schröder for liberaliseringer i arbeidsmarkedet med formål om å redusere statens forpliktelser. I lys av 2010-tallets Europa for øvrig har Tysklands anstrengelser og budsjettdisiplin, deres lave arbeidsledighet og store eksportoverskudd, utgitt seg for å være dieselmotoren fremst i løypa.

Men den svarte nullens epoke er også kjennetegnet av en lavlønnssektor blant de største på kontinentet. Hver fjerde arbeidstaker i Tyskland mottar lønn under lavinntektsgrensen1. Det er en økning på ti prosentpoeng siden midten av 1990-tallet. Én av seks tyskere lever nær eller i fattigdom2. Som det internasjonale pengefondet i fjor påpekte, er den positive handelsbalansen like mye et resultat av at tyskere ikke har råd til å importere: Husholdningers forbruk som andel av økonomien har sunket fra 60 prosent i 1995 til 50 prosent i 20183.  De høye eksportinntektene tilfaller ikke lønnsmottakerne, ei heller det offentlige gjennom et offentlig pensjonsfond, men forer en formuesulikhet i toppen av Europa. Også Pengefondet anbefalte innføring av formuesskatt og lavere belastning på arbeidstakere.

En svart null har lagt beslag på velstandsvekst og omfordeling. Den presenteres som en økonomisk-politisk nødvendighet, men er like fullt et gjennom lang tid utviklet verdivalg. Mon tro om lille Oskar, en oktoberdag i Berlin, ved synet av glisende embetsfolk, hadde hatt blikktrommen klar.

Kilder:

1 Grabka og Schröder (2019) The low-wage sector in Germany is larger than previously assumed. DIW Weekly report.

2Bundeszentrale für politische Bildung, Ausgewählte Armutsgefährdungsquoten. Lasted ned 1. juni 2020 fra: https://www.bpb.de/nachschlagen/zahlen-und-fakten/soziale-situation-in-deutschland/61785/armutsgefaehrdung

3 International Monetary Fund (2019) IMF Country Report No. 19/213

Bilde: Angela Merkel i samtale med Matteo Renzi og Francoise Hollande under et EU-toppmøte i 2016. Mark Rutte og Alexis Tsipras i bakgrunnen. Hentet fra Flickr European Council, se link https://www.flickr.com/photos/europeancouncil_meetings/

 

 

Tevje Hetlelid

Masterstudent i samfunnsøkonomi bosatt i Berlin.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: