Den rødgrønne drømmen henger i en syltynn tråd

KOMMENTAR: Under Merkels vinger er SPD sjanseløse. Et grønt mirakel er det eneste som kan redde drømmen om rød-rød-grønt i 2021.

(tyskpolitikk.no): I den tyske politikken handler det meste om Angela Merkel og de kristenkonservative partiene CDU (Christlich Demokratische Union) og CSU (Christlich-Soziale Union).

CSU stiller til valg i Bayern, mens CDU tar seg av resten av Tyskland. I Forbundsdagen danner partiene én og samme fraksjon, og er enige om det aller meste.

Dersom det hadde vært forbundsdagsvalg i dag, ville den kristenkonservative unionen fått hele 38 % av stemmene, skal man tro siste meningsmåling fra instituttet Forsa.

Artikkelen fortsetter under tweeten. 

 

Selv om Angela Merkel har lovet å gi seg etter valget om litt over ett år, tyder det aller meste på at de kristenkonservative søsterpartiene likevel vil inneha regjeringsmakten helt til 2025, om ikke enda lengre.

For partiene på venstresiden ser det derimot langt mørkere ut.

Det en gang så stolte partiet SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschlands) får fattige 14 % av stemmene på målingen til Forsa.

Siden andre verdenskrig har sosialdemokratene aldri fått mindre enn 20 % oppslutning ved et nasjonalt valg. Ved tre forbundsdagsvalg har de til og med vært det største partiet: i 1972, anført av Willy Brandt, og i 1998 og 2002, med Gerhard Schröder ved roret.

Nå er situasjonen en helt annen. Ved Forbundsdagsvalget i 2017 fikk partiet så vidt over 20 % av stemmene, og ved det påfølgende Europavalget i 2019 valgte kun 15,8 % av tyskerne å gi sin stemme til SPD.

Og uten et sterkt SPD ser det svært mørkt ut for venstresidens drøm om en rød-rød-grønn regjering.

Sammen med sosialistene i Die Linke og miljøpartiet Die Grünen hadde venstresiden i tysk politikk kun fått 40 % av stemmene dersom det hadde vært forbundsdagsvalg i dag, ifølge målingen til Forsa.

En skjebnesvanger avgjørelse i 2005

De tre rød-rød-grønne partiene har aldri hatt regjeringsmakt sammen på nasjonalt nivå. Det har derimot de rødgrønne gjort, det vil si koalisjonen bestående av bare SPD og Die Grünen.

Ved valget i 1998 fikk SPD over 20 millioner stemmer, og hele 298 av 669 mandater i Forbundsdagen. Sammen med Die Grünens 47 representanter sikret Gerhard Schröder venstresiden regjeringsmakten med god margin.

Fire år senere, i 2002, vant sosialdemokratene igjen, denne gangen med et nødskrik. Kun 6000 stemmer (av 61 millioner stemmeberettigede) skilte SPD og CDU som landets to største partier. Sammen med Die Grünen kunne Gerhard Schröder og co ta fatt på nok en periode i regjeringskontorene i Berlin.

Tre år senere, i 2005, tok det derimot slutt. Etter å ha tapt delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen valgte Schröder å stille kabinettspørsmål til forbundsdagen, hvorpå de folkevalgte ikke ga kansleren tilstrekkelig støtte.

Nyvalg ble lyst ut, og som så mange vet slo Angela Merkel til, og sørget for at den kristenkonservative unionen gikk seirende ut som det største partiet.

Selv om SPD, Die Grünen og PDS (Partei des Demokratischen Sozialismus, forløperen til Die Linke) fikk hele 327 av 614 mandater, og med det et stødig flertall til å regjere, kom det aldri på tale å danne en koalisjon. Til det var uenighetene for store.

Isteden takket sosialdemokratene ja til et samarbeid med CDU og CSU, som juniorpartner i Angela Merkels første regjering. Og siden den gang har pilene pekt nedover for SPD, som nå ligger an til å få færre enn 20 % av stemmene for første gang siden andre verdenskrig.

Rød-rød-grønt, en moderne drøm

Tilbake i 2005 var forskjellene mellom SPD, Die Grünen og særlig PDS for store.

PDS er partiet som ble bygd opp av ruinene til SED (Sozialistische Einheitspartei Deutschlands), partiet som ledet DDR med jernhånd fra 1949 og frem til murens fall. I 2007 ble Die Linke grunnlagt, som en sammensmelting av PDS og en utbrytergruppe fra SPD.

I 2005 ville selv ikke SPD ha så mye med sosialistene i PDS å gjøre. Da sosialdemokratene forhandlet om de forskjellige koalisjonsalternativene i kjølvannet av valget, var PDS det eneste partiet som ikke ble invitert for å drøfte mulige samarbeid. 

For miljøpartiet Die Grünen var nok samarbeidet med PDS enda mer utenkelig. Die Grünen er tradisjonelt et sentrumsparti, som har samarbeidet med både SPD og CDU/CSU nå delstatsnivå. På nasjonalt nivå har miljøpartiet derimot bare regjert sammen med SPD, i perioden 1998 til 2005.

I nyere tid har derimot mye blitt gjort for å hviske ut forskjellene mellom de tre partiene. Grunnleggelsen av Die Linke, fremfor PDS, var et langt steg i forsonende retning. Det samme var nok samarbeidet mellom SPD og Die Grünen, som fortsatt blir sett på som en storhetstid, særlig blant de tyske sosialdemokratene.

I 2014 inngikk partiene et offisielt samarbeid for første gang noen sinne. I delstaten Thüringen vant sosialistene i Die Linke valget, og anført av karismatiske, moderate Bodo Ramelow valgte Die Linke å danne regional regjering sammen med SPD og Die Grünen.

To år senere skjedde det samme i Berlin, denne gang under ledelse av SPD, og den populære borgermesteren Michael Müller. Og i 2019 endte Tysklands minste delstat Bremen opp med et tilsvarende samarbeid.

De regionale koalisjonene har fått partiene til å flørte på nasjonalt nivå. Det er fortsatt lang vei til et samarbeid, men det meste tilsier at partiene ville slått til og tatt over regjeringsmakten dersom de sammen hadde fått flertall ved valget om litt over ett år.

Hadde det bare vært så enkelt.

Et ødeleggende samarbeid med Merkel

Ved forbundsdagsvalget i 2005 fikk SPD hele 34,2 % av stemmene. Fire år senere, og etter fire år som juniorpartner i Angela Merkels regjering, forsvant 11,2 prosentpoeng, og sosialdemokratene endte opp med 23 % oppslutning.

Det elendige valget var nok til at SPD takket nei til en ny periode under kristendemokratenes vinger, og lot de liberale i FDP (Freie Demokratische Partei) ta over.

I opposisjon klarte sosialdemokratene å komme seg til hektene, og ved valget i 2013 økte oppslutningen til 25,7 %. FDP forsvant derimot under sperregrensa, som tvang SPD tilbake inn i koalisjon med Merkel og CDU/CSU, nok en gang som juniorpartner.

Samarbeid med Merkel og hennes kristenkonservative union har ikke gagnet sosialdemokratene en eneste gang, i alle fall ikke når det kommer til meningsmålinger og valg. Etter fire nye år som juniorpartner i en Merkel-styrt regjering mistet SPD nok en gang tusenvis av velgere, og endte opp med 20,5 % av stemmene.

I 2017 forstod sosialdemokratene at en ny periode som minstemann i Merkels regjering ikke var en god idé. Anført av partileder Martin Schulz var partiet tidlig ute med å annonsere at de ønsket å tre ut av regjering. Da forhandlingene om den såkalte Jamaica-koalisjonen (CDU, CSU, FDP og Die Grünen) gikk i vasken, endte SPD likevel opp med å ta ansvar.

Siden den gang har tre år gått, og pilene fortsetter å peke nedover.

Det er mye som tyder på at sosialdemokratene er sjanseløse så lenge de fortsetter å regjere med Merkel. Kansleren har flyttet sitt eget parti mot venstre, blant annet i klima- og flyktningepolitikken, uten at SPD har maktet å ta æren for gjennomslag.

Skal man tro dagens meningsmålinger, kommer sosialdemokratene til å gjøre et rekordsvakt valg i 2021. Det ser ut som partiet må sette sin lit til et grønt mirakel.

Trenger et grønt mirakel

På meningsmålingen til Forsa, gjort 8. august 2020, får miljøpartiet Die Grünen 18 % av stemmene. Med tanke på at partiet kun fikk 8,9 % av stemmene ved forbundsdagsvalget i 2017, ville 18 % oppslutning vært en braksuksess.

Etter alt å dømme er det nok mange av de grønne politikerne som likevel vil være veldig skuffet om partiet ikke klarer bedre. Dette fordi oppslutningen var enda bedre før koronaviruset kom til Tyskland og Europa.

Ved Europavalget i 2019 fikk Die Grünen hele 20,5 % av stemmene, som var en oppgang på over 9 prosentpoeng. På flere målinger i tiden etter valget økte oppslutningen til svimlende 27 %.  

Som i de fleste andre europeiske land har de sittende regjeringspartiene økt oppslutningen som følge av håndteringen av koronaviruset. Så også i Tyskland. Det er i og for seg et eget poeng at det bare er Merkel og co som har klart å kapitalisere på krisen, og ikke sosialdemokratene i SPD.

Die Grünen har utvilsomt lidd i møte med krisen. Der regjeringen, med CDU og CSU i førersetet, har stått i stormen, og høstet honnør for Tysklands gode håndtering av viruset, har de grønne blitt tvunget til stillhet. Det hjelper heller ikke for Annalena Baerbock, Robert Habeck og co at deres egen krise, klimakrisen, har fått forsvinnende lite oppmerksomhet de siste månedene.

Partiet har likevel vist at de har muligheten til å appellere til mange tyske velgere. Selv om de grønne strengt tatt definerer seg som et sentrumsparti, og er åpne for samarbeid både til høyre og til venstre, er det liten tvil om at Die Grünen er venstresidens største håp inn mot forbundsdagsvalget i 2021. 

Og i det moderne Tyskland er det mye som tyder på at forskjellene mellom Die Grünen, SPD og Die Linke egentlig ikke er så alt for store.

For å bevise dette tok venstresideavisen TAZ for seg valgomaten til den nasjonale etaten for politisk utdanning (BPB). Ifølge TAZ var det mulig å finne enighet mellom de tre partiene ved 26 av 38 teser i valgomaten. Mellom Die Grünen og CDU var det derimot bare enighet om 14 av 38 teser.

Det hjelper likevel lite å være enige når velgerne uteblir. Med de ferske meningsmålingene i minne er det svært lite som tyder på at kristendemokratene mister makten med det første.

Dessverre for Die Grünen, SPD og Die Linke hjelper det nok heller ikke at koronaviruset gjør det vanskelig for Luisa Neubauer og de andre, unge klimaaktivistene å ta til gatene hver fredag for å streike for helomvending i klimapolitikken.

Et grønt mirakel er det største håpet. Og heller ikke det håpet er særlig stort per august 2020.

Foto: SPD Schleswig-Holstein https://www.flickr.com/photos/spd-sh/32588757576/

Erik Rustad Markussen

Erik Rustad Markussen er redaktør for tyskpolitikk.no. Han er jurist, styremedlem i Rettspolitisk forening, og har tidligere vært praktikant ved den norske ambassaden i Berlin. Siden høsten 2018 har han skrevet om tysk politikk for Agenda magasin.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: