Auf Wiedersehen, Tegel

Et av etterkrigstidens ikoner har kastet inn håndkleet. Tegel var flyplassen som var mer enn bare en flyplass.

Søndag for en uke siden fant et lite stykke samtidshistorie sted. For aller siste gang lettet et fly fra Flughafen Berlin-Tegel «Otto Lilienthal». Eller Tegel, som flyplassen i alle år har blitt kalt.

Det var duket for en festlig avskjed. En rekke journalister og luftfartsentusiaster hadde møtt opp for å bevitne Tegels siste åndedrett som kommersiell flyplass. Vannkanoner og serenadesang ble blant annet tatt i bruk for å høytidelig markere den spesielle stunden.

Det kan kanskje fremstå snodig at stengingen av en flyplass for mange var en emosjonell opplevelse. Men det er noe eget med Tegel.

Flyplassbyen Berlin

Faktisk er det noe eget med Berlin og flyplasser generelt.

Den nylig åpnede Flughafen Berlin-Brandenburg, som tar over stafettpinnen fra pensjonerte Tegel, har allerede skapt overskrifter i lang tid.

Komiske forsinkelser i det uendelige samt hårreisende pengesløsing har vakt oppmerksomhet over hele verden og gitt myten om effektive tyskere et solid skudd for baugen.

Les også: Kven skal fly til BER?

I tillegg har man gamle Flughafen Tempelhof. Den en gang ikoniske, men nå nedlagte flyhavna ligger klistret inntil byens hippeste strøk og har utrolig nok klart å sno seg unna eiendomsutviklernes sultne øyne.

Enn så lenge brukes rullebanen som en enorm park midt i byjungelen. Det hadde ikke skjedd i mange andre storbyer enn Berlin.

Bragt til live av Stalin

Men Tegel hadde en egen sjarm og en egen plass i berlineres hjerter.

Unnfanget i 1948, var flyplassen et barn av den kalde krigen. Faktisk var det ingen ringere enn Josef Stalin selv som fikk Tegel til å se verdens lys, om enn utilsiktet.

Da diktatoren forsøkte å stenge av hele Vest-Berlin, gjennom den såkalte Berlinblokaden, svarte de vestlige allierte med å opprette en luftbro.

Med en forrykende frekvens ble nødvendige varer flydd inn til Vest-Berlin. Det var en spektakulær oppvisning i handlekraft, men man merket raskt behovet for mer landingsplass.

Planer om en ny flyplass ble raskt lagt og etter kort tid realisert. Tegel var født.

Zeitgeist for alle penga

Den nye rullebanen var opprinnelig forbeholdt militæret, men begynte etter hvert å bli brukt i den sivile lufttrafikken også. Kapasiteten måtte bygges ut og i 1974 sto den nye hovedterminalen klar.

Og hvilket bygg det var. På mange måter ble hovedterminalen selve symbolet på Tegel.

Tegels hovedterminal, til forveksling lik Darth Vaders romskip. Foto: Pixabay.com

Arkitekturen var et vaskeekte produkt av sin tid.

Fasaden, med sin selvsikre gråhet og sine stive kanter, var som tatt ut av de første Star Wars-filmene, som verden snart skulle få glede av. Den sekskantformede fasongen var banebrytende, da den forkortet distansene mellom inngang, gate og ombordstigning betydelig.

Funksjonalitet og mobilitet fikk forrang. Her var det 70-tallets oppbrudd for alle penga.

Et mareritt for reisende

Den spesielle arkitektoniske utformingen skulle imidlertid raskt vise seg å bli en hemsko, da den gjorde det vanskelig å bygge ut kapasiteten til flyhavna.

Etter hvert som årene gikk, muren falt og internasjonal flytrafikk mangedoblet seg, begynte Tegel å tyte over av trengsel. Mens Berlins nye flyplass ble forsinket igjen og igjen, fortsatte folk å strømme inn og ut av den gamle relikvien fra den kalde krigen.

De siste årene har Tegel slitt med å imøtekomme lovnadene om funksjonalitet og passasjervennlighet. Terminalen har stort sett vært smekkfull og det fantes hverken tog- eller t-baneforbindelse til flyplassen, kun en overbelastet bussrute. Tegel var blitt et mareritt for mange reisende.

Selv undertegnede, en svoren tilhenger av å være tidlig ute før flyavgang, har opplevd hvordan venting på buss og eviglange køer kunne resultere i en utålmodig anmodning over høyttaleranlegget.

Det var lite forståelse å hente hos de grettent ventende medpassasjerene da jeg hastet meg til setet mitt. Fløy man fra Tegel, måtte man tåle steken.

Et uønsket endelikt og veien videre

Til tross for skavankene var det likevel mange berlinere som var misfornøyde med den planlagte nedstengningen av Tegel.

Faktisk oppsto det en folkebevegelse som kjempet for videre drift av flyplassen og ved en avstemning i 2017 stemte et flertall av berlinere for nettopp dette. Byens befolkning ville la Tegel leve videre.

Det ble med drømmen. Beslutningen om Tegels endelikt var fattet og berlinere måtte finne seg til rette med dette. Oppmerksomheten vendte seg følgelig mot hva som skulle skje videre.

Og fremtiden ser unektelig spennende ut. Det er overhodet ikke snakk om å la det en gang så travle knutepunktet forfalle.

Etter planen skal det i god tidsånd opprettes en tech hub med fokus på bærekraftig byutvikling og grønn energi.  På nytt blir den gamle terminalen et uttrykk for sin tid. Næringsliv, forskning og en høyskole skal leve side om side i den gamle sekskantformen og gjøre verden til et bedre sted.

Men Berlin er enn så lenge et litt annerledes sted, nå som Tegel er borte.

Artikkelfoto: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Flughafen_Tegel_Tower_und_Hauptgeb%C3%A4ude.jpg

Tobias Eid Barland

Tobias Eid Barland er skribent for tyskpolitikk.no. Han studerer historie og statsvitenskap ved Albert-Ludwigs-Universität Freiburg, og har tidligere bodd i Berlin. Tobias har også skrevet om Tyskland for nettstedet iEuropa.no.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: