AfD – et østtysk problem

KOMMENTAR: Fornuftige investeringer i gamle øst kan være den beste medisinen mot høyrepopulismen.

(tyskpolitikk.no): Valgene i de to østtyske delstatene Sachsen og Brandenburg ble en suksess for det høyrepopulistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD)

I Sachsen ble det rekord med hele 27,5 % av stemmene. Aldri før har AfD fått så stor oppslutning i en tysk delstat, hverken ved regionale eller nasjonale valg.

I Brandenburg fikk partiet 23,5 %, som sørget for at fløypartiet nå har over 20 % av velgerne bak seg i fire av fem delstater som tilhørte DDR før gjenforeningen i 1990 (dersom det sees bort fra Øst-Berlin).

Selv om oppslutningen i gamle øst er stor, er det viktig å huske at situasjonen fortsatt er en annen i vest, hvor AfD spiller en langt mindre rolle. 

Ved delstatsvalget i Bremen tilbake i mai 2019 fikk det lyseblå partiet kun 6,1 % oppslutning. I Schleswig-Holstein fikk de kun 5,9 % i 2017. Samme år endte oppslutningen på 7,4 % i Tysklands mest folkerike delstat Nordrhein-Westfalen, for å nevne noen.

I øst bor det 16 millioner mennesker. I vest bor det over 65 millioner. Det er med andre ord grunn til å moderere krisemaksimeringen av høyrepopulistenes oppslutning i delstatene som tidligere tilhørte DDR.

Les mer: AfDs partiprogram: Dexit, islamofobi og klimaskepsis. 

Et østtysk problem

AfDs voldsomme oppslutningen i gamle øst må likevel tas på alvor. Spørsmålet er hvordan.

De siste årene har Angela Merkels CDU (Christlich Demokratische Union) hatt for vane å vende oppmerksomheten mot politikkområdene hvor AfD angivelig skal ha vunnet velgere. Øverst på lista har fløypartiets strenge innvandringspolitikk blitt ett naturlig bytte.

Selv om Merkel og co har danset etter høyrepopulistenes pipe, har svært få AfD-velgere vendt tilbake. Dette er noe de lyseblå velgerne i alle fall ikke har gjort i gamle øst. 

Valgresultatene i Sachsen og Brandenburg har fått det tyske folk til å spørre seg om hvorfor befolkningen stemmer annerledes i øst enn i vest. 

Svaret er først og fremst at svært mange føler seg “hektet av” og “nedprioritert” kontra innbyggerne i vest. Selv om billioner har blitt investert for å utjevne forskjellene sitter hele 66 % av befolkningen i delstaten Sachsen igjen med en følelse av å være “borgere av andre klasse”, skal man tro en undersøkelse gjort av ARD.

De sorte tallene må bli røde

Det må kunne forventes at de tradisjonelle styringspartiene CDU og SPD (Sozialdemokratische Partei Deutschland) er klar over hvorfor så mange østtyskere har valgt å gi sin stemme til AfD. Spørsmålet er hvilke konklusjoner partiene trekker, og hvilke konsekvenser konklusjonene får for partienes politikk.

Det er mange grunner til at CDU og SPD burde gjøre noe med den vedvarende sparepolitikken, som har sørget for økonomisk stabilitet og stadig mindre statsgjeld, men som også kan ha gått på bekostning av potensiell vekst dersom overskuddet hadde blitt brukt til fornuftige investeringer.

Valgresultatene i Brandenburg og Sachsen taler for at finansiering av næringsliv og velferd i gamle øst nettopp kan være investeringer som kan føre til vekst og velstand. En potensiell bonus er en østtysk befolkning som ikke lenger føler seg som borgere av andre klasse, og som kanskje velger bort det innvandringsfiendtlige alternativet AfD ved neste korsvei. 

Det viskes og tiskes allerede om at den tyske sparepolitikken kan være på vei ut.  Industriproduksjonen krymper, eksporten er på vei ned, og for første gang på lenge peker pilene nedover for tysk økonomi.

Selv om resesjonen fortsatt er marginal, skal såvel sosialdemokrater som kristenkonservative ha fått kneskjælv, og begynt å flørte med slutten på det sorte null (navnet på den tyske sparedoktrinen om å ikke bruke mer penger enn staten tjener per år).

Det må investeres når kullkraften forsvinner

Spørsmålet om hvordan Tyskland skal kvitte seg med den massive kullproduksjonen har sørget for relevante diskusjoner om både sparepolitikk og investeringer under valgkampen i gamle øst. Et av Tysklands største kullkraftområder ligger nettopp i Lausitz-regionen i det sørøstre hjørnet av nettopp Brandenburg, langs med den polske grensen.

I februar 2019 la den såkalte “kullkommisjonen” frem sitt forslag om hvordan Tyskland skal gjøre seg uavhengige av kullkraften, med en målsetning om full stans innen 2038. Der klimaaktivistene mener 2038 er alt for sent, er det viktig for store deler av befolkningen i Brandenburg at en eventuell utfasing erstattes med annet næringsliv og trygg velferd.

Like før valgene i Brandenburg og Sachsen bestemte den nasjonale regjeringen at hele 40 milliarder euro skal investeres alene i Lausitz-regionen frem til 2038. Lovnaden er et bevis på at den sittende regjeringen tar misnøyen i øst på alvor.

Samtidig er ikke en eneste krone brukt enda, og dersom Merkel og co fortsetter med sin knallharde sparepolitikk er det vanskelig å se hvordan 40 milliarder euro skal hostes opp av intet. Og som vanlig er det nok av andre etater som som også ønsker å bli prioritert.

Når kullkraften forsvinner må det investeres i gamle øst. Først og fremst for å sørge for en anstendig levestandard for millioner av mennesker, men også for å sørge for at ikke de samme menneskene fortsetter å sette et kryss bak navnet til den lokale representanten fra AfD. 

Antagelig er fornuftige investeringer i delstater som Sachsen og Brandenburg den beste medisinen mot høyrepopulismen, og mot polarisering av det tyske ordskiftet.

Foto: En demonstrasjon fra Dresden i 2017 hvor både PEGIDA og AfD deltok. https://www.flickr.com/photos/de_havilland/

Erik Rustad Markussen

Erik Rustad Markussen er redaktør for tyskpolitikk.no. I tillegg studerer han jus ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere vært frilansjournalist for procycling.no, studentpraktikant på den norske ambassaden i Berlin, og arbeidet for rettshjelpsorganisasjonen Jussbuss.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

%d bloggers like this: